Fram lokalet tilhørte først det som het «ungdomslaget Fram». Stiftet i 1905. Bygninger og tilhørende eiendom ble overført til Slagen Idrettsforening i 1970. I 1955 var ungdomslaget 50 år og da ble skrevet et jubileums beretning om oppstarten og arbeidet som ungdomslaget lagt ned som et samlende miljø i lokalmiljøet på Volden og Slagen. Masse spennende lesning for de som har interesse for historikk og vil vite mere om det store forsamlingslokalet plassert midt oppe blant idrettsanlegg og klubbhus. Nyt og lær.

Ungdomslaget Fram’s første protokoll begynte med disse ord, skrevet av den mann som tok initiativet til ungdomslagets start, Gjermund Haugan:

«Sundag 8. januar 1905 var nokre ungdomar samla hjå
T’horvald Svendsen på Strand for at skipa eit ungdomslag».

En av juledagene 1904 ble endel ungdommer bedt opp til Gjermund Haugan på Strandeng. Det var Alberta og Anna Hytten, Lina Hagen og H. J. Skovly. Om Haugan hadde noen planer med å be opp disse unge mennesker annet enn å lage en hyggelig kveld, kjenner man ikke til, men i løpet av kvelden kom han imidlertid med spørsmål om det ikke gikk an å danne
en frisindet ungdomsforening. Saken ble drøftet og de tilstedeværende syntes forslaget var så godt at de ville forsøke det. De ble enig om å snakke med endel andre og man skulle møtes igjen på Strand 8. januar. Det var riktig mangle som fulgte innbydelsen og såvidt man vet var følgende tilstede på dette møte.

H. J. Skovly, Gjermund Haugan, Arnt Myhre, Alberta
Hytten, Anna Hytten, Lina Hagen, Anders Tverved, Herman
Tverved, Adolf Tverved, Johannes Karterød, Peder Skudem,
Arnt Hytten, Kristian Volden, Elise Svendsen, Gro Haugan,
Karen Hagen og Julie Knatten.

Ungdomslaget ble stiftet. Det ble besluttet å sette opp en lov for laget, og dette fikk navnet «Fram» efter at flere forslag var nevnt. Av beslutningene ellers var at ungdomslaget skulle ha en håndskreven avis som straks fikk navnet «Hugin». Lagets program ble også diskutert og den første medlemsfest ble fastsatt til 14 dager senere. Man må si at det ikke var lang tid fra tanke til virkelighet. Til lagets første formann valgtes Gjermund
Haugan, viseformann ble H. J. Skovly og kasserer Kristian Johansen Volden. Det var optimistisk ungdom som skiltes efter det konstituerende møte, bare en var litt skeptisk ‘Og uttalte at «dette her går aldri i verden». Men det skulle vise seg at det gikk – endog meget godt.

Ungdomslagets program som ble fastsatt for 50 år siden, er det samme i dag. «Fram er et frisinnet ungdomslag, hvis formål er å arbeide for ungdommens opplysning og utvikling. Dette søkes fremmet ved foredrag, opplesning, diskusjon, skuespill, sang osv. samt ved å støtte arbeidet for idrett blant ungdommen.

Laget har hele tiden arbeidet for disse formål, og efter hvert kom også inn andre interesser som har bidratt til å styrke laget. Det første medlemsmøte ble holdt på Strandeng, og det 14 dager gamle ungdomslag klarte å lage en vellykket arten med god tilslutning. Lærer Ladehaug holdt foredrag og underholdningen ellers bestod av sang av 3 damer og musikk av Skovly og frue som spilte fiolin og zither. Inngangspengene var 30 øre. Laget rørte en litt omflakkende tilværelse. Det var jo ikke så mange steder det var plass nok hvis alle medlemmene kom, og styret ville gjerne at det skulte være mange møter. Noen byggeplaner forelå ikke de første årene, men allikevel hadde ungdomslaget bruk ror endel penger og det ble besluttet å holde basarer. Den første basar ble holdt på Søndre Karlsvik og den annen på Bakkeskaug, men det beste sted man kunne ha fester og møter på var på Strandeng. Her opprørte også medlemmer av «Fram» sitt første skuespill som het «Børn søges». Interessen for skuespill eller rettere sagt amatørspill
var straks ganske stor, og det ble god tilslutning.

Arbeidet innen laget ellers gikk automatisk med mange sammenkomster, både møter med fastlagt program og diskusjoner og ellers fester med enkel bevertning og dans. Allerede i de første år hadde man den regel at man oppnevnte en komite som skulle arrangere den forestående fest. Det var altså ikke fast festkomite, men noen spesielt valgte hadde oppgaven for
hver enkelt gang. Det viste seg å være en heldig ordning at en komite hadde ansvaret.

Før Fram ble stiftet var det ofte ikke lett for ungdommen å få noen adspredelse. Det fantes fra før en meget respektabel og hyggelig forening i Slagen, nemlig Hedningemisjonens kvinneforening og dennes tradisjonelle basar hver eneste 4. juledag var alltid imøtesett med interesse. Det var i grunnen ungdommens store adspredelse. Men det hendte også at man
samledes i hjemmene hvis foreldrene var borte. Det hele var tilfeldig, men det er forståelig at det ikke var til særlig glede for herskapet når de ved hjemkomsten merket at det hadde vært gjester. Det blir fortalt at en eldre dame en gang reiste et par kilometer for å besøke ‘en datter. Mens hun var borte kom imidlertid et kraftig snefall og resultatet var at damen ikke kunne komme hjem på et par dager – det var jo ikke noe særlig snebrøytning dengang. Dette var til glede for ungdommen som to dager i trekk benyttet damens leilighet til dans og lek.

Men efter at «Fram» ble stiftet visste man hvor man skulle gå, selv om de lokaler man til å begynne med hadde til disposisjon, var beskjedne. Men møtene var allikevel hyggelige. . Det var vel gått noen måneder da man på et møte ganske klart forstod at Gjermund Haugan hadde hatt en baktanke
med å stifte Fram. Haugan var jo selv telemarking og snakket det sprog man gjør der oppe. Det var ingen som sa noe mot det. Men da han på et medlemsmøte foreslo at medlemmene av Fram skulle lære landsmål, fikk han straks svar av H. J. Skovly som uttalte:

«Jo, det er bra å lære sprog, og skal vi gå inn for sprogundervisning her i Fram ‘så skal det bli engelsk, for det kan vi benytte ute i verden. Når vi kan engelsk kan vi også reise ut.» Det ble visstnok ikke mere tale om landsmåleundervisning i Fram.

Fram hadde den tilfredsstillelse at antallet av medlemmer øket, det var et bevis på at medlemmene likte seg på møtene og de likte å ha et sted å gå, selv om ungdomslagets oppgaver i de aller første år ikke var så mange og store. Det var ikke gått mere enn et par år før man begynte å tenke på et
eget lokale. Planene var kanskje ikke så store til å begynne med, men laget hadde et par driftige karer i ledelsen og disse mente at det burde gjøres noe. Og som tiden gikk, ble behovet for eget lokale større og større. Arbeidet med å skaffe tomt og tegninger og ikke minst penger ble satt i gang, og det var meget arbeide som frivillig ble lagt ned før man kunne innvie huset.

Det var Frams første store oppgave som fikk et vellykket resultat. Det første som ble gjort var å utnevne styret som byggekomite, men det var klart at man ikke kunne legge alt strev på ‘et lite styre. Det viste seg å bli et ‘stort arbeide og vanskelighetene tårnet seg opp. Men det var særlig to mann som hadde pågangsmot, og det var H. J. Skovly og Arnt Hytten, og når dertil kom god hjelp fra mange andre måtte det bli til noe. Før det ble foretatt noe måtte man forsøke å få en tomt på hånden. Det var interesse for ungdomslaget, og da man hørte at laget hadde byggeplaner øket medlemstallet endel. Laget ble først tilbudt gratis tomt, men den var på et meget upassende sted så man måtte si nei takk. Laget ville heller legge
ned noen penger for å få en tomt man likte.

Det var en egen komite som arbeidet med tomtespørsmålet, og det er lett å forstå at komiteen fikk navn av «Tomtegubbene». De var også gubber for å skaffe tomt, og her hvor huset ble ‘stående har Fram trives i alle år. Tomten kostet 500 kroner som dengang var mange penger, men 300 av disse ble straks skaffet ved hjelp av en basar som ble holdt en lørdag og søndag, og det resterende beløp klarte man også, så den første vanskelighet var overstått. Men så gjaldt det penger til tegninger og bygge omkostninger for ikke å snakke om materialer.

Tomten ble Innkjøpt i 1911. Med hensyn til ‘selve bygningen ville man ha Eidsvoll-bygningen som mønster – det var altså ikke små mål man satte seg. Husets dimensjoner var det ikke så lett å fastsette, men man var enig om å ha en stor sal, og ellers de rum som var nødvendig. Efter endel anbud ble man enig om å anta bygg- mester Schlytter Lofseth til å utføre bygget. Han forlangte 1200 kroner for å ‘sette det opp. Det var adskillig billigere enn hva andre forlangte. I og med denne beslutning var man kommet langt, men de som stelte med de mange ting som kommer opp under bygging av et hus skulle få merke at det var meget som stod igjen. At huset i det hele tatt ble bygget var en prestasjon som ikke kan vurderes høyt nok og det er derfor grunn til spesielt å minnes disse menn som viste slik Interesse og selv nedla len mengde arbeide for å få bygget huset. Det var H.J. Skovly, Arnt Hytten, Otter Andersen Hassum, Josef Brekke, Botolf Maurseth og Andrew Hytten. Og en mann som i 1911 var kommet flyttende fra Nordfjord, og altså var helt ny i Slagen, ble smittet av de andres interesse og iver og stillet seg selv
og hest og vogn til disposisjon for mange dagers arbeide. Det var Oliver Holmøy som her for tørste gang gjorde Fram store tjenester, – og det skulle ikke bli siste gang.

Hele bygget kom på 4000 kroner, men det er vanskelig i dag å forestille seg hva pengene var verdt dengang. Man fikk i all fall meget for pengene, men desto vanskeligere var de å få fatt på. Materialene hadde byggmesteren ikke noe med, de måtte laget skatte selv. Man var heldig med endel innkjøp av tømmer og annet materiell. Endel basarer ble holdt og det kom nok endel
penger i kassen, men de gikk jo fort ut igjen da det var mange utbetalinger. Materialer ble kjøpt på flere steder og man måtte selv frakte de ut til tomten. Et gammelt skur med bølgeblikk fikk man spesielt godt kjøp på, men det var ikke fort gjort å få det kjørt frem. Det første inntektsgivende arrangement for huset ble holdt på Strandeng hos Holmøy. Her var det en såkalt «pakkefest», det vil si auksjon over pakker Denne var meget vellykket og sluttet med dans i bryggerhuset. Det ble også her enighet om at det burde tegnes andeler.

Men tiden gikk og man matte ha mere penger. Man fikk også det nødvendige beløp i Sem Sparebank på den betingelse at alle medlemmene skrev under på lånepapiret. Alle kausjonerte for hverandre. Det hele ‘så bra ut og var jo også en god løsning av det økonomiske problem. Det var jo en helt ordinær bankaffære, men da foreldrene fikk høre at deres barn hadde skrevet på for a få banklån, ble det oppstyr. Mange ble sinte og sa at Fram hadde dratt barna deres ut i gjeld. Det var imidlertid ikke noe å gjøre ved dette, pengene hadde man fått og kanskje også utbetalt endel igjen. Men
da foreldrene så at det ble et resultat av dette lånet ved at bygningen ble reist, og da de efter at den var ferdig kom på festene og hygget seg sammen, fant de ut at det allikevel ikke var ‘så galt, og slo seg til ro. De merket også at huset var nyttig også for andre enn Fram, idet det var mange som leiet
det. Lånet ble betalt tilbake i løpet av 4 år.

Tidlig på året, allerede mens man holdt på med tomtespørsmålet, skrev styret til Vestfold Ungdomsforbund med forespørsel om de hadde tegninger til ungdomslokaler. Fram var da innmeldt i denne fylkessammenslutning, og mente at man ville ha en fordel av å stå der, men de svarte ikke engang
på henvendelsene fra Fram.

Huset, som tok seg meget godt ut, og vakte oppsikt og kanskje også misunnelse, ble innviet like før jul i 1912. Sogneprest Bjørnstad var tilstede, og det var bare en mening om at det var et flott hus og at det var utført et stort arbeide. Nu fikk Fram straks større tilslutning, og det varte ikke
lenge før man fikk de første henvendelser om leie. Det ble også
leiet bort til flere, men Fram selv disponerte huset ofte ’til møter og tilstelninger.

Teatergruppen var kommet godt igang og det første skuespill som ble oppført i det nye huset var «Ved Rikets Port» av Henrik Ibsen. Det kom penger i kassen. Basarer trakk godt og festene var godt besøkt. Styret var fornøyet og det var mange hyggelige møter og fester. Pengene som efter
hvert kom inn og som i de første år vesentlig gikk til å betale av på gjelden 1 Sem Sparebank, ble ellers godt forvaltet av Kristian Johansen Volden som var lagets fortrinlige kasserer gjennom 17 år. Han nedla et stort arbeide for Fram.

Styret forsøkte å drive så billig som mulig. På festene var det som oftest medlemmene selv som besørget musikken. De forlangte ingen betaling for å spille der, men det ble skramlet sammen noen øre fra hver. «Musikken» gjemte pengene og en dag kom H. J. Skovly bærende med to kaffekjeler
som han og de andre som spilte, hadde kjøpt for de penger som var samlet inn til musikk.

Medlemskapet i Vestfold Ungdomsforbund hadde Fram ingen glede av. Det ble i 1914 innkalt til et forbundsmøte på Eidsfoss, og Fram møtte med 4 representanter. Der forlangte forbundet at man skulle abonnere på et medlemsblad som det gav ut, men Fram hadde ikke noe lyst til det og hadde heller ikke interesse av bladet. På neste medlemsmøte i Fram fremsatte styret forslag om at Fram skulle melde seg ut av dette forbundet, og ved avstemning ble dette vedtatt. Fram hadde vært medlem i 3 år. På den tid hadde forbundet arrangert 4 foredrag for Fram, men samtlige var på landsmål og det ville ikke Fram ha. Fram hadde bare hatt utgifter ved dette medlemskap.

Ganske tidlig begynte Fram med noen faste årlige fester, det var 2. juledag, 2. påskedag og 17. mai og ellers mange andre i årenes løp. Men dessverre hendte det periodevis at det var mange tilfeldigheter over arrangementene. Det var av og til liten plan i arbeidet. Bedre ble det heller ikke når mange ungdommer midt i uken brøt seg inn i lokalet og danset.

Hver forening har sine gode og dårlige år, således også med Fram. Ungdomslaget har ligget helt nede og er kommet høyt opp igjen. Det er eftersom man gjennom årene har vist den rette interesse. Men i alle år har det vært gjort forsøk på å lage noe for medlemmene. De eldre medlemmer kan fortelle om kanefarter og utflukter. En kanefart hadde således deltagelse av 64 hester, men vanligvis var det 20-30 som var med. Medlemstallet har også variert sterkt gjennom årene.

Det var mange som fikk glede av Frams lokale, og Fram tenkte ikke bare på seg selv. Mange institusjoner har tjent penger og hatt mange både hyggelige og nyttige sammenkomster der. En pinsedags morgen for mange år siden brente hytten til en eneboer ned. Frams medlemmer viste i den an-
ledning et så godt hjertelag og en så god ånd som det nettopp skal vært i et ungdomslag. Det ble satt igang med en basar til Inntekt for denne mann. Hytten som brente var ikke assurert, men Fram fikk inn 1500 kroner på basaren og på den måten kunne han bygge seg en ny hytte.

Den før omtalte Hedningsmisjon var en av de første som spurte om å få leie lokalet på Fram. Den lille sal var i de fleste tilfeller stor nok. Så kom Kvinneforeningen og Sjømannsmisjonen med ‘sine forespørsler om lokale både til basarer og fester. Og endel legpredikanter fikk også holde møter på Fram. I mange år betalte disse foreninger ikke et øre i leie, men de
måtte forplikte seg til å gjøre rent efter seg. Dette krav syntes laget det måtte stille, ellers ville det jo bli direkte utgift for hver gang man leiet bort. Det var heller ingen som hadde noe imot dette, og takket være Frams generøsitet fikk alle disse foreninger også et stort oppsving. De kunne innby sine medlemmer i store flotte lokaler, arrangere fester og basarer og få penger i meget slunkne kasser. Dette var noe annet enn å holde kaffemøte i stuen hos et av medlemmene. Fram fikk stor sympati hos alle, og når Fram laget fest eller basar var det alltid stor tilslutning av medlemmer fra de foreninger som ofte benyttet lokalet.

Men en dag kom styret i Indremisjonen med forespørsel om Fram ville selge huset. Det kan vel tenkes at Frams styre ble temmelig overrasket, selv om det bare var en høflig forespørsel. Men salg var nok utelukket. Huset var ikke privat eiendom, Det er stedets ungdom, representert ved ungdomslaget Fram som eier det, og man hadde ikke et øyeblikk tenkt på å
selge.

Årene gikk og arbeidet i Fram ble drevet efter samme program som før. Det var flere og flere som leiet, og selv arrangerte Fram sykursus, spinne- og kardekursus. Det ble holdt en mengde foredrag om de forskjelligste emner. Og det var jevnt med fester året rundt. Etter som forholdene tillot det, ble det nyanskaffelser av forskjellig slag.

Men det var ikke alt som var like bra. Efterdønninger av den første verdenskrig fikk man også merke i Fram. Laget kom ned i en bølgedal og man hadde inntrykk av at lokalet ble benyttet av hvem som helst. Man var ikke lenger så nøye med vedlikeholdet og den orden som det var i de tørste årene. Det var mange penger blant folk og det er ikke så hyggelig å nevne
at den smugling som ble drevet i stor stil på våre kanter fikk Fram også føling med, idet det til stadighet var noen berusede elementer som til en viss grad ødela festene. Det var ingen heldig tid for Fram, lokalet kom i vanry, men heldigvis det rettet på seg igjen, takket være medlemmer som gikk inn for å opprette orden og innføre disiplin. Det var dog ingen av
Frams egne medlemmer som var urostifterne, de hørte heller
ikke hjemme i Slagen.

Årene efter den forrige verdenskrig var nok Frams vanskeligste. Interessen for lagsarbeide lå nede, medlemstallet sank stort, men på festene var det mange. Men de penger som kom inn, ble heller ikke forvaltet fornuftig. Det var høykonjunktur og pengene sirkulerte, men istedenfor å samle seg opp en driftskapital, som det var god anledning til, stiftet Fram gjeld. Heldigvis var det folk som Skjønte at dette bar galt avsted og tok affære. Det lyktes også å få laget i sving igjen og det ble en rekke gode og vellykkede år, men de skulle også by på sine vanskeligheter med nye store oppgaver.

I 1924 ble Slagen Idrettsforening stiftet. Det var nok dem som mente at denne forening ble stiftet i konkurranse med Fram, men Fram hadde jo ikke idrett på programmet. Det var også mange av Frams medlemmer som var med i idrettsforeningen. De litt eldre vil huske at det til å begynne med ikke
var det beste samarbeide mellom Fram og Idrettsforeningen. Men de uoverensstemmelser som var, gled efter hvert over. Idrettsforeningen fikk leie lokalet, og i mange år har disse foreninger vært de beste venner, de har supplert hverandre og det har vært et hyggelig og godt samarbeide til glede for begge parter.

Amatørskuespillerne var ofte i virksomhet og arbeidet godt.I 1925 kom arbeidet inn i fastere former idet man stiftet en dramatisk klubb innen ungdomslaget. Formann ble Gudrun Nilsen, nestformann Odd Berntsen og kasserer Oskar Karlsvik.

Samme år fikk Slagen Idrettsforening låne lokalet til turnøvelser. Foreningen skulle ha lokalet gratis. Om leie ellers ble besluttet at foreningene innen Slagen skulle betale 25 kroner pr. aften, for alle andre var prisen 60 kroner. Det var en fornuftig beslutning og sikkert populær innen Slagen.

Tilslutningen til Frams egne fester varierte. I et referat fra en medlemsfest forteller protokollen at det var få medlemmer, men mange ikke medlemmer tilstede. Fram hadde i alle år arrangert årsfesten som alltid var
imøtesett med stor interesse, men, i 1930 ble det laget noe ekstra. Da hadde Fram nemlig sitt første store jubileum. 25 år var gått siden noen ungdommer stiftet laget, og mange av stifterne levde og var aktivt med. Det var forhåndstegning til festen og dessuten var innbudt en rekke eldre medlemmer. «Man gikk til bords under full musikk», skriver Nils Bøe i sitt
protokollreferat. Det ble servert pølser med erter. Det ble holdt en rekke taler. Den første taler var en av lagets eldre formenn, H. J. Skovly, som kåserte om Frams tilblivelse. Vi hadde det ikke som dere nu, sa han, bare å gå bort i eget lokale, men vi var avhengig av gode menneskers imøtekommenhet og vanket fra hus til hus med vare møter. Men Rom var ikke bygget på en dag og det ble heller ikke Fram. Derpå talte Adolf Tverved som uttalte at laget hadde Skovly å takke for at vi satt i eget hus. Botolf Maurseth takket også Skovly for hans arbeide for laget og håpet at det måtte trives og vokse seg sterk. Til slutt leste Harald Aasen en prolog. Efter middagen spilte musikken opp til dans. Av nytt 1 jubileumsåret kan nevnes at det ble kjøpt inn et piano.

I 1932 ble foretatt en større reparasjon på huset. Det ble lagt nytt tak og innredet garderobe i 2. etasje. På uthuset var satt inn dører med solide låser. Til tross for at året økonomisk sett var et av de beste på mange år, måtte man til disse ekstrautgifter låne 500 kroner i Sem Sparebank. Det ble det år tegnet mange nye medlemmer. Man var ikke helt fornøyet med bidragene til medlems-bladet «Hugin» ‘som det ble valgt redaktører til. Det var få bidrag. Det ble i 1933 besluttet å ilegge 25 øre i mulkt hvis man
ikke leverte bidrag. Det har visstnok ikke vært noen som har betalt, men mange skulle hatt denne straffen.

1933 ble et skjebnesvangert år. Men det ble også et lykkens år på en måte. Det begynte på generalforsamlingen da den bare 25 år gamle Gunnar Holmøy ble valgt til formann, allerede i 1928 ble han styremedlem. Han forlangte at det skulle bli slutt med all uroen omkring lokalet. Senere satte Gunnar Holmøy seg som mål at han ikke ville levere fra seg ledelsen
av Fram før laget var gjeldfritt. Begge deler klarte han. Men han ble plutselig stanset i sitt arbeide. Bare noen måneder efter at han hadde overtatt ledelsen brente huset ned til grunnen. Det ble en brann hvis årsak ennu ikke er kjent, men som for en tid stanset alt lagsarbeide, men tvertimot skaffet ledelsen et stort ekstraarbeide.

Det siste styremøte før brannen var holdt søndag 23. april. Blant de saker som da ble behandlet var ansøkning fra Slagen Idrettsforening om leie av lokalet lørdag 29. april. Med hensyn til huset ble det bestemt at man skulle undersøke om det var mulig å innrede garderobe og pedellbolig over den lille sal. På forrige medlemsmøte tok Holmøy opp spørsmålet om å for-
høye assuransen på huset som bare var på 9000 kroner. Dette var styret enig i. Han undersøkte saken og fikk da opplyst at for å forhøye assuransen til 15 000 kroner måtte det 3 takts- menn til, ellers 2. Dette spørsmål skulle han så forelegge på neste styremøte. Men det ble ikke anledning til å forelegge hverken denne sak eller muligheten for garderobe.

Natt til mandag 1. mai brente nemlig huset ned. Hvordan brannen oppstod er aldri blitt oppklart. Det hadde vært fest der lørdag kveld og søndag hadde også et par medlemmer vært innom. Både kl. 2 om natten og kl. 2.30 hadde
det passert folk forbi huset, men ingen hadde merket noe mistenkelig. Men litt over halv tre ble brannen oppdaget av en sjåfør fra Åsgårdstrand som var på hjemvei fra Tønsberg, omtrent samtidig som et par naboer ble oppmerksom på at det brant. Tønsberg brannvesen ble varslet og kom hurtig, men det viste seg umulig å få slukket. Det var jo knusk tørre materialer, og i løpet av kort tid var bygningen brent ned til grunnen. Alt strøk med, alt innbo, til og med pianoet, som ikke var assurert, ble flammenes bytte. Og dessverre også de første av Frams protokoller.

Huset med innbo var assurert for 9000 kroner, hvilket var altfor lite. Kort tid i forveien var påkostet nytt tak og det var lagt parkettgulv i salen.

Tirsdag 2. mai ble holdt styremøte. Der ble brannen ganske kort protokollført, og styret som bestod av Gunnar Holmøy som formann og Hans J. Tverved, Øistein H. Brekke, Ragna Strandeng, Gundborg Nilsen og Knut Nilsen, som møtte istedenfor Arne Brekke, besluttet at huset skulle bygges opp igjen. Man behandlet videre hva som burde gjøres og besluttet å rette henvendelse til en arkitekt for å få en tidsmessig tegning til nytt lokale som burde være noe større enn det man hadde hatt.

Disse beslutninger, bare to dager efter at huset var brent ned, var et tydelig bevis for at huset hadde sin misjon. Alle hadde glede og fordel av det og det var utenkelig ikke å skulle bygge opp igjen.

Men fra nu av fikk styret og mange andre adskillige ting å tenke på utenom sitt daglige virke. Det ble straks satt igang de forberedende arbeider. Til byggekomite for samarbeide med styret ble valgt Johan Hytten og Guttorm Nilsen. På anmodning hadde man fått utlånt tegninger av «Fjeldborg» i Våle, og man ble enig om å bygge i samme stil, men endel forandringer
utvendig. Det ble i den følgende tid holdt en mengde møter om byggeplanene. En ting var man straks på det rene med. Det nye hus skulle ligge der hvor det gamle lå.

I et styremøte 8. juni ble fremlagt tegninger til det nye hus. Det var arkitekt Erling Roseng, Tønsberg, som hadde utarbeidet disse. Lokalets lengde ville bli 30 meter og bredde 12 meter. Utvendig ville det bli en enkel stil. Arbeidsbeskrivelsen ble gjennomgått og godkjent med et par små forandringer. På møtet ble besluttet å innhente anbud og når disse forelå skulle holdes møte for å ta endelig bestemmelse. Alle beslutninger på dette
styremøte hvor også byggekomiteen var tilstede, var enstemmige. På et medlemsmøte 20. juni som skulle holdes på Framsletten, men som på grunn av regnvær ble holdt på låven til A. Hytten, ble også tegningene vedtatt og byggekomiteen fikk bemyndigelse til å oppta et lån på 10 000 kroner hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Byggekomiteen fikk også fullmakt til å gjøre små forandringer hvis det skulle Ønskes. Protokollen fra dette møte var undertegnet av 34 medlemmer, et godt bevis på den store Interesse for laget og nybygget. Det var ennu flere tilstede, men 3-4 ville ikke skrive under protokollen. De turde altså ikke ta noe ansvar.

Det gikk flere måneder før det ble protokollført noe møte, men det fremgår at husets byggmestre var H. C. Jacobsen, A. Heggedal og M. Varpe og arbeidet ble satt igang midtsommers.

Den 18. september er byggekomiteen samlet og protokollen forteller: «Nu går arbeidet på Fram raskt fremover og i den anledning er vi undertegnede samlet her ikveld. Det første som ble behandlet var hvilken farve vi skulle ha på lokalet innvendig. Takene skal oljes, likeledes alt på scenen. Farvene på veggene skal bestemmes først søndag. Et forslag fra Johan Hytten om å
sløyfe den dør som går fra gangen inn til den store sal ble diskutert livlig, og man ble enig om å la døren bli som det fremgår av tegningen. Det ble videre bestemt å ta en tur til Eidsfoss for å se på ovner».

En måned senere, 16. oktober, holdtes igjen styremøte og den eneste post på dagsordenen var å ansette pedell. Det var 4 som hadde sendt inn skriftlig ansøkning og med 6 mot 1 stemme ble besluttet å ansette en midlertidig til 15. desember.

Men at man ansetter pedell skulle bety at man var kommet så langt med huset at det kunne tas i bruk. Og ved disse tider var det også ferdig, det vil si Såpass ferdig at styret mente man kunne innvie det. Det ble dog ingen offentlig innvielse, det manglet nok meget på at alt var som det skulle bli. Således var det sparsomt med inventar og utstyr. Men styret inviterte til åpningsfest, men bare for medlemmer, lørdag 21. oktober kl. 21. Det var altså tydelig at man ikke ville lage noen stor affære av innvielsen, men allikevel var salen full av takknemlige og begeistrede medlemmer.

Frams formann, Gunnar Holmøy, holdt innvielsestalen og ga en kort oversikt over bygget. Han takket alle dem som hadde bidratt til at man igjen hadde et forsamlingshus og nevnte det store frivillige arbeide som var utført av medlemmer. Han takket også byggmester H. E. Jacobsen for godt arbeide og godt samarbeide. Talen ble besvart av byggmester Jacobsen.

Efterpå var det bevertning og hyggelig samvær. Det var en enkel innvielsesfest, men den vil bli husket i takknemlighet av medlemmene. Nu var man atter under tak, og lagsarbeidet kunne fortsette. Det er også grunn til å takke dem som straks gikk igang med gjenoppbyggingen. Denne gang hadde man jo tomten, men vanskeligheten besto i å skaffe penger. De visste nok at det ville koste hver av dem meget arbeide, men når viljen er tilstede, går det alltid gått. Hvis man bare hadde ventet noen få år, ville huset kostet bortimot det dobbelte.

Innvielsesfristen ga en netto på kr. 48,50. Penger ja. Det så lenge broget ut for byggekomiteen, idet ingen ville låne ut penger og ingen ville stå som kausjonister i banken. Mange ble forespurt, men komiteen hadde ikke hell med seg. Da var det at Oliver Holmøy igjen hjalp Fram ut av vanskelighetene. Foruten at han stillet seg som garantist for banklån på 5000 kroner, ydet han ‘et privat lån på 2000 kroner. Og dermed var
man reddet.

En komite bestående av Ragna Strandeng, Arne Brekke, Johan Hytten og Gunnar Holmøy hadde i september vært på Eidsfoss og kjøpt ovner. Det var to runde ovner til den store sal, to mindre ovner til garderoben og pedelboligen samt to komfyrer, for tilsammen 1 222 kroner. Men det ble 30 prosents rabatt så utgiftene til ovner ble 855,40. Alt dette fikk man på aksept. Det var videre kjøpt inn gardiner, en lysekrone og ennu
en ovn.

Det forelå anbud på huset helt opp til 25000 kroner. Et møte som spesielt bør nevnes, ble holdt onsdag 15. november 1933. Den dagen var nemlig huset fullt ferdig til overlevering. Fram hadde utbetalt alt til entreprenøren, unntatt 200 kroner som skulle stå inne et år som garanti i tilfelle det var noe uforutsett som skulle gjøres. Gunnar Holmøy gjentok her sin takk
til byggmester Jacobsen og denne overleverte huset til Fram. På et styremøte 26. november forelå 14 ansøkninger til stillingen som Frams pedell. Enstemmig ble ansatt Nils Bøe og det skulle vise seg å være et heldig valg.

Fra nu av gikk det godt og sikkert fremover med Fram. Og kanskje ennu mere enn før fikk man bevis på at Fram hadde et lokale man ikke kunne være uten. Det var alltid mange som ville leie til fester og møter. Ungdomslaget begynte igjen å få inntekter og medlemstallet var kommet godt opp. Da huset var gjenreist var det 134 medlemmer.

Det ble gått strengt frem med hensyn til ro og orden på festene. En reform som ble innført var at det skulle føres protokoll over billettsalg og undertegnes av 2 mann. I et par tilfeller ble det sendt skriftlig meddelelse til et par mann, som ikke hørte hjemme i distriktet, at deres nærvær på Fram ikke var ønskelig. På hvert eneste styremøte ble behandlet ansøkning
om leie og jo flere som leiet, jo bedre fortjeneste. Men Frams nærmeste hadde alltid rimeligere leie enn andre. Det vidner om godt samarbeide og hyggelige naboforhold. Efter hvert ble det flere og flere nyanskaffelser, men allikevel klarte styret å legge frem tilfredsstillende regnskap. I mai 1934 ble det i styremøte meddelt at Frams samlede gjeld var på 9275 kroner.

Men huset med inventar var jo verdt minst det dobbelte, så stillingen var lys. En basar i desember ga netto 525 kroner. Leien av lokalet ble forandret og ble satt i fastere former på en slags prosentbasis. Ved inntekt på 80 kroner skulle leien være 30 kroner, som var minstesats, inntekt 90 kroner, leie 35 kroner, inntekt 100 kroner, leie 40 kroner, inntekt 125 kroner, leie 45 kroner og inntekt over 125 kroner, ble det 50 kroner i leie. For basaren skulle det være som før, 90 kroner for 4 kvelder. En ny leier meldte seg i 1935, nemlig Sem skolestyre som ville ha lokalet til skolekjøkken hvilket også ble innvilget mot at man fikk godtgjørelse for lys og brensel og at elevene vasket lokalet. Det ble arrangert 30-årsfest hvortil alle tidligere for-
menn var innbudt. Et piano som var leiet på fordelaktige vilkår besluttet man å kjøpe.

I 1936 ble fest på morsdagen gjenopptatt og disse har i mange år vært vellykket. Den første ble holdt i 1928. Protokollene i disse årene forteller ellers om fortsatt utleie av lokalene, beslutning om egne festarrangement og vedlikehold av huset, som oljing av gulv etc. For ikke å sammenkalle styremøte for hvert enkelt tilfelle av utleie fikk formannen bemyndigelse til å leie ut, men i den utstrekning det var nødvendig skulle han konferere med styremedlemmer. Det var ansøkning fra politiske partier om leie til valgmøter.

Det ble besluttet at hvert parti skulle få ha et møte hver, men de skulle ikke ha anledning til å arrangere dans efter sine møter. En forespørsel fra Norges Bondelags ungdomsutvalg om dannelse av en studiering ble avslått da denne organisasjon var politisk, men hvis noen medlemmer ville ha en studiesirkel innen laget, skulle man få lokale gratis.

Vannspørsmålet hadde i alle år vært aktuelt, men først i 1938 var det blitt et resultat idet man hadde gravet og funnet vann i det ene hjørnet av idrettsplassen.

Av en eller annen grunn var det stor svikt i medlemstallet i et par år. I 1938 var det således bare 66 medlemmer, enda det stadig ble arrangert fester og sammenkomster for medlemmene.

Særlig juletrefestene var disse årene godt besøkt. I 1939 var det således 320 tilstede og alle ble bevertet. Og festen for barna 17. mai var også av dem man satte pris på. Et godt arbeide ble gjort med å få scenen i stand. Den var blitt pusset opp og det var anskaffet det nødvendige sceneutstyr.

Det ble besluttet å foreta ytterligere kontroll med utleie av lokalet således at de som leier må gi klar beskjed om det skal være møter eller fester med dans. Et lite bevis på Frams imøtekommenhet overfor naboer har man fra 1939 da Bondekvinnelaget bare skulle betale 5 kroner pr. dag for sitt sy- og vev-kursus og Slagen Idrettsforening fikk lokaler for 1,50 pr. aften. Denne forening hadde lokalet 45 kvelder. Det skulle vise seg at tilbakegangen i medlemstall bare var forbigående.

I 1940 hadde man nemlig rekordtall av medlemmer, idet det var 148. Regnskapet det ar viste også et godt resultat, kontantbeholdningen var på 1 500 kroner og endog hadde man tilbakebetalt Slagen Idrettsforening 400 kroner som var lånt for istandsettelse av den lille sal i 2. etasje. Lagets mangeårige styremedlem og kasserer i 1939 og 1940 Knut Josefsson reiste
høsten 1940 tilbake til Sverige. På en fest ble han hyldet av medlemmene og overrakt et sølvbeger med det norske flagg på som et minne og som takk fra Fram for godt arbeide.

14 dager efter generalforsamlingen 1940 ble det holdt en medlems-fest hvor det ble tegnet 50 nye medlemmer. Krigen var da i full gang. Tyskerne var forlengst kommet og gjorde vanskeligheter på mange måter. Ingen visste hva det ville bli til, men det var Frams mening å fortsette med sine møter for seg selv. Høsten 1940 begynte laget også med utlån av bøker til medlemmer. Av lærer Løvås var utlånt en kasse bøker og utlånet foregikk hver onsdag.

Nytt av året var et illegalt skirenn for medlemmer og bridge-
klubben innen laget som ble stiftet i 1941. Men nu kommer noen stille år. Bridgeklubben er i sving og da det jo bare var Frams medlemmer hadde den gratis lokale. Møter kunne ikke holdes da den store salen var full av radioapparater. Det var i september 1941 at tyskerne tok lokalet. Det
var plassert 1 800 radioapparater i salen. Dørene inn til salen var forseglet, og det var «adgang forbudt» men seglene var brutt av «uvedkommende». Fram forlangte 300 kroner måneden i lete, og på anmodning fra lensmannen ble det sendt utskrift av regnskapet. Det ble adskillig konferanser om denne leien, og tilslutt måtte man gå med på en leie av 175 kroner pr. måned.

Av arbeidet innen laget kan nevnes at det ble nedsatt en komite som hadde i oppdrag å skaffe bilder av samtlige formenn til et billedgalleri.

Det sier seg selv at virksomheten ble mindre og mindre. Selv ikke generalforsamlinger kunne averteres, og det måtte sendes skriftlig innkallelse til hvert medlem. Årsberetninger ble heller ikke skrevet. Men laget sto seg godt. Høsten 1942 hadde laget en kassabeholdning på 2685 kroner, et år i forveien var avbetalt 500 kroner på bankgjelden og nu ble det ytterligere betalt 1000 kroner. Det var altså et meget pent resultat Gunnar Holmøy kunne fremvise da han høsten 1942 ikke tok gjenvalg som formann. Medlemstallet var sa sent som i 1940 på 133, men det er forståelig at det gikk ned under krigen da medlemmene ikke hadde noe lokale og det på grunn av forholdene ikke kunne lages noe for medlemmene.

Men det ble nyttårsfest 1942/43 i all stillhet for offentligheten, men 30 par var innbudt. Og det var en spesiell grunn for fest denne gang. Man ville nemlig hylde Gunnar Holmøy for et stort arbeide som formann i en lang og vanskelig periode fra 1933 til og med 1942. Arnt Skovly fikk da også i sin tale sagt det som skulle sies i den anledning og på Frams vegne overrakte
han Gunnar Holmøy en sølvpokal som takk for en stor innsats.

Et innbrudd i Fram høsten 1944 hører med til krigsårenes begivenheter. Det var noen som hadde lyst på radioapparatet og det er jo meget forståelig – og da det jo var nok av dem på Fram, – ble et borte. Senere forsvant flere selv om det ikke var efter direkte «innbrudd».

Det kan også nevnes at styret besluttet å gi et bidrag til Svend Jørgensen-monumentet som skulle reises på Slagen Kirkegård. Den populære maler hadde vært Frams nærmeste nabo og han hadde også vært med og dekorert lokalet.

En karneval for medlemmer våren 1945 hadde samlet 90 deltagere og var vellykket. Så opprant endelig den dag alle ventet på, den dagen tyskerne kapitulerte. Lenge hadde man forstått at den var nær forestående og nu kunne man endelig slå alle dører opp og lufte grundig ut.

Protokollen for tørste styremøte efter krigen, 13. mai 1945, forteller da også om at det har hendt store ting siden forrige styremøte som hadde vært 1l.
februar. Møtet ble holdt hos Arnt Skovly og tilstede var foruten Skovly, Oliver Hytten, Øyvind Andersen, Bertha Hytten, Carl Fredrik Hjortenberg, Henny Jacobsen og Solveig Enevold Hansen.

Det var den forestående 17. mai som stod på dagsordenen. Hva som var hendt i krigens tid, kjente alle til så det var unødvendig å ta opp til behandling. Men det var nu om å gjøre å få lokalene i orden igjen og 17. mai skulle feires med barnetog og fest om kvelden. Det var ikke mange dagene å gjøre på og det ble valgt en festkomite på 30 medlemmer foruten styret. Hvis bøndene hadde hjerte til å ta av sitt lager skulle man servere hveteboller og melk til barna. Og det hadde bøndene som stillet seg meget imøtekommende. Tilslutningen til barnetoget ble imidlertid ikke så stor som ventet på grunn av dårlig vær. Talen for barna ble holdt av Arne Bülow-Berntzen.

Den første store medlemsfest efter frigjøringen ble holdt 10. november. Det var samtidig en forsinket 40-årsfest, hvortil tid- ligere formenn var innbudt. Det var over 100 tilstede og det ble holdt taler av Arnt Skovly, Gunnar Holmøy, H. J. Skovly, A Myhre, Botolf Maurseth, Harald Aasen og Hans Jørgensen Tverved.

Det var mange som var overrasket over at tilslutningen til Fram i den tid som fulgte, ikke var så stor som før krigen. Det var likesom endel av interessen var blitt borte, men det fortsattes med møter og fester efter samme program som før.

Sem skolestyre meldte seg igjen som leier. Denne gang ville de ha 2. etasje til sløydundervisning i 8 uker og den tillatelse fikk skolestyret i et par år. Bondeungdomslaget fikk lokalet til leikarring og Vestfold Ungdomsfylking arrangerte sommeren 1947 en vellykket sommerleir der. Det var på tale å forhøye leien på lokalet og for å være på den sikre side besluttet styret å
henvende seg til prispolitiet, men det var kontrollnevnden som her var rette instans. Det ble en del nyanskaffelser, bl. a. kjøpte man et høyttaleranlegg sammen med Slagen Idrettsforening.

Men medlemmene sviktet. Da virksomheten ble gjenopptatt i 1945 var det 66 medlemmer, antallet sank i 1946 til 58, i 1947 til 48 og i 1948 til 35 medlemmer. Da regnskapet ble revidert det år var det bare 18 som hadde betalt sin kontingent, men det kom altså flere til.

På restene var det imidlertid mange, særlig på juletrefestene, på en av disse var det således 420 mennesker hvorav halvparten barn. Den gang ble det spist opp 10 julekaker, 825 wienerbrød og 650 boller. Nedgangen i medlemstallet måtte jo ha en grunn. I disse år var det stor oppgang i Bygdeungdomslagene og mange av Frams medlemmer meldte seg inn i et slikt lag, men det viste seg at de kom tilbake til Fram. Efter hvert ble det mere fart imøte- virksomheten, men det var ikke særlig stor interesse da Gunnar Holmøy på generalforsamlingen i november 1948 overtok formannsvervet igjen. På denne generalforsamling var Fram uten fulltallig styre. Formannen var reist på hvalfangst og kassereren var reist til Amerika og fra de øvrige hadde det vært stor passivitet i den siste tid.

Uten et styre nytter det ikke å drive en forening. Og da Gunnar Holmøy ble foreslått som formann satte han som betingelse at han ikke ville være forpliktet til å gå på alle Frams fester. Men dermed sa han ikke, at han ville holde seg hjemme fra alle. Men det var plikten han ikke ville ha på seg.
Denne betingelse godtok medlemmene og Holmøy ble, som tidligere, valgt praktisk talt enstemmig.

Det var ikke langt fra en synkeferdig skute som Gunnar Holmøy overtok føringen av, men igjen rettet han den opp. Laget kom på rett kjøl og det varte ikke lenge før Fram igjen seilte i god medvind med stort mannskap som interessert var med på seilasen og gjorde godt arbeide, hver på sin kant. Allerede i 1949 var medlemstallet oppe i 95 og det var 35 i gjennomsnitt tilstede på hvert møte. Det ble holdt en rekke interessante foredrag, bl. a. av forfatteren Marcussen og direktør Lindbo som fortalte om Vestfold i gamle dager og viste en rekke lysbilder.

Det ble arrangert flere turer for medlemmene, således en årlig tur til Oslo. På møtene gikk mann igang med gjettekonkurranser og det var mange hyggelige tilstelninger. Det var på generalforsamlingen i 1949 man først tenkte på 50-års-jubileet og besluttet å av- sette 250 kroner pr. år. På et
ekstraordinært årsmøte ble besluttet å melde seg inn i Vestfold Ungdomsfylking og nu fikk man stor glede av dette medlemskap. Innmeldelsen var betinget av at Fram skulle ha sine egne lover.

8. januar 1950 ble holdt en vellykket 45-årsfest. Her ble under stor tilslutning H. J. Skovly utnevnt til Frams første æresmedlem. Formannen Gunnar Holmøy holdt talen for Skovly og takket ham på Frams vegne for hans store innsats og aldri sviktende interesse.

Medlemmene ble på denne fest også overrasket over Frams billedgalleri som nu var på plass. Det var bilde av Frams samtlige formenn fra starten. Det var stadig mange som ville leie lokalet, men styret fant å måtte forandre satsene endel. Det skulle være 15 prosent av bruttoen, minimum 50 kroner, samt 10 kroner til pedellen for rengjøring. For basarer 200 kroner for 4 kvelder.

Det ble foretatt oppusning av lokalet og gjort endel forbedringer, det ble besluttet innlagt vannklosett og garderobene ble satt istand. Til dette arbeide var man nødt til å oppta et lån i Sem Sparebank. I løpet av året var det således gjort et stort arbeide. Med hensyn til tomt til badstuen fikk Tverved Sanitets-forening ved endelig avgjørelse fri tomt, men Fram ville ha forkjøpsrett på huset hvis det skulle bli aktuelt. Det var blitt god fart i lagsarbeide i Fram igjen.

Høsten 1950 kom innbydelse fra Vestfold Ungdomsfylking om deltagelse i kunnskapskonkurranser. Fram meldte lag efter en uttagningskonkurranse og vant første match som var mot Undrumsdal. Fram fikk 46 poeng og Undrumsdal 19. Frams lag bestod av Gunnar Holmøy, Jan Nyrerød og Sverre Tverved.

Aret 1950 ble betegnet som et gjennomsnittsår, medlemstallet var gått ned til 64, men på møtene var det et gjennomsnittlig fremmøtet på 28. På generalforsamlingen ble besluttet at bridge-laget skulle stå som egen klubb.

I november holdt es annen runde i V.U.F.s kunnskapskonkurranse. Fram vant her over «Vadla», Borre med 53-23. Frams lag var Gunnar Holmøy og Jan Nyrerød i alle avdelinger, dessuten deltok Sverre Tverved i 1 og Håkon Henriksen i 2 avdelinger. I tredje konkurransen vant Fram over Borre med 48-36.

Ved slutten av året, da Jan Nyrerød, var valgt til formann, kåserte først organist Ivar Lunde om profiler innen norsk musikkhistorie, spesielt om Rikard Nordraak. Efterpå oppstod en interessant diskusjon om hvorledes Fram ved egne krefter skulle forsøke å få medlemsmøtene mere interessante. Det ble på møtet utpekt endel medlemmer som fikk tildelt oppgaver til neste møte. Men disse hadde kanskje ikke tatt oppgavene så
alvorlig, – for neste medlemsmøte 14. januar 1951 står protokollført at underholdningen var sørgelig tynn. Men det ble bedre senere, og det ble holdt et par meget gode møter. En interessant aften var således da sekretæren i V.U.F. Walter Sverstad gjennomgikk Ungdomslagets formålsparagraff punkt for punkt. Styret besluttet også å sende en personlig henvendelse til stedets ungdom om å slutte opp om ungdomslagets virksomhet.

Beretningen for 1951 gir uttrykk for et arbeidets år. Ved en ualminnelig god oppslutning fra medlemmenes side har Fram vært istand til å gjennomføre flere store arbeider og utbedringer. Og, heter det, vi kan vel uten å overdrive påstå at Fram Ungdomslokale idag neppe har sin like innen Vestfold Ungdomsfylking. Kloakkledningen var ført helt frem og huset var malt utvendig. Men anslo det frivillige arbeide til minst 3000 kroner.
Møtevirksomheten har fulgt parallelt med virksomheten ellers.

Kunnskapskonkurransene var en stor stimulans. Fram vant sin avdeling, men tapte på Nykirke. Frams samarbeide med andre foreninger har vært upåklagelig. På generalforsamlingen 1951 ble besluttet med 16 mot 13
stemmer at Folkeakademiet skal innstille og midlene gå inn i Frams regnskap. Og enstemmig ble besluttet at generalforsamlingen skal holdes i april. Det er i henhold til V.U.F.s lov. En ny sak å interessere seg for var engelskkurset som ble satt igang i 1952.

Neste årsberetning for Fram omhandlet bare et halvt år da
jo generalforsamlingen var flyttet. Men det var et godt halvår.
Og det var gjort et ytterligere stort arbeide. Benkene var erstattet med 100 nye stoler, salen i 2. etasje var pusset opp, det
var innkjøpt nye brannslukningsapparater og en ny stige. Et
marked hadde gitt overskudd på 2 600 kroner og en fest 600
kroner så det var penger til å dekke utgiftene ved nyanskaffelsene. Fram hadde stått som arrangør av Vestfold Ungdoms-
fylkings årsmøte, og det var lyktes Gunnar Holmøy, som var
sjef for innkvarteringen, å få innlosjert privat de 50-60 utsendinger som møtte. Frams arrangement var utmerket. Efter bare
2 års medlemskap hadde Fram opparbeidet seg en god posisjon i V.U.F.

Fram arrangerte også finale-kampen i kunnskapskonkurransen og her vant Fram over Styrvold. Fram fikk første aksje i en vandrepokal og et oljetrykk som premier. Konkurransen gjaldt 3 avdelinger, nemlig 1. Ungdom og idrett, 2. Musikk og sang og 3. Kulturelle spørsmål. Av de 14 første spørsmål svarte Fram riktig på de 13, Styrvold halte senere noe innpå, men Frams seier var klar. Frams lag bestod av Gunnar Holmøy, Jan Nyrerød, Jan Wold, Hansen og Ragnar Harry Roberg. Halvårets overskudd var på hele 6000 kroner.

I neste arbeidsår ble besluttet å kjøpe inn servise til 200 mennesker. Prisen ble omkring 3000 kroner. Likeledes ble besluttet å få et ’emblem for laget, En liten premie på 25 kroner til den som kom med beste utkast ble satt opp. Men innen fristens utløp var ikke kommet inn et eneste utkast.

Året 1952 ble en blanding av godt og ondt, sier årsberetningen. Økonomien var bra, takket være utleie og egne arrangementer, mens virksomheten har det ellers vært meget å si på. I 1951 var det 70 medlemmer og i 1952 var det 58, men det står ikke bedre til med laget enn at når 4-5 av de virkelige aktive legger inn årene, stagnerer hele virksomheten.

I lagkonkurransene ble Fram nr. 3 og hittil har Fram, foruten sin store seier, også 2 avdelingsmesterløp. På generalforsamlingen ble Nils Bøe og frue som hadde hatt pedellstillingen i 20 år, men som nu hadde sagt opp, hyldet og overrakt gaver fra Fram for utmerket og interessert arbeide.

Sommeren 1953 besluttet Fram å legge parkettgulv i begge saler. Det ville dreie seg om vel 8000 kroner, men det ble ordnet med lån i Sem Sparebank og dessuten skulle leien pålegges til 100 kroner for en danseaften. Hvis to kvelder i trekk, 150 kroner. Den lille sal 20 kroner pr. gang. Som ny pedell var ansatt Ansgar Roberg. Også i 1953 ble overskuddet brukt til nyanskaffelser, Otto Hytten hadde vært formann, men ville helst slippe, og Jan Nyrerød ble valgt. Senere på kvelden meddelte han imidlertid at han
trakk seg som formann, og på medlemsmøte 14 dager senere begrunnet han sin beslutning. Det ble diskutert om det skulle være ekstraordinær generalforsamling for å velge formann. Nestformannen, Kåre Langved, ble spurt om han ville rykke opp som formann straks. Hertil svarte han at han ville ha 2/3 flertall hvis han skulle overta med en gang. Ved avstemning ble så Langved valgt.

I sine 50 år har Ungdomslaget Fram fullt ut vist sin eksistens berettigelse, men selv om det har vært både gode og dårlige år, har Fram forlengst vunnet anerkjennelse som et solid og ansett ungdomslag. Det er grunn til ved dette jubileum å slå fast at det også er mange andre foreninger som i høy grad kan takke Fram for sin virksomhet. Det har aldri vært et negativt svar fra Fram når det var spørsmål om leie av lokalet og det er møtene
og tilstelningene her som har bevirket at foreningene rundt omkring har kunnet arbeide så bra som de har gjort. Og for ungdommen har Fram sørget for god adspredelse og alle har gode og hyggelige minner fra sin tid som medlem. Det har vært hyggelige og lærerike møter, fester og turer. Men Fram har ikke kunnet gjennomføre sitt program i alle disse årene
uten å ha hatt en mengde dyktige ledere. Det burde ha vært nevnt mange flere navn i denne lille jubileumsberetningen, men da protokoller strøk med under brannen, ville det ikke vært mulig å gi en rettferdig omtale. Men de mange som ikke er omtalt, får nøye seg med bevisstheten om at de har vært med og hver på sin måte ydet ungdomslaget tjenester. Det har vel neppe vært et eneste medlem som ikke før eller senere har hatt et oppdrag.
Og det er vel heller ikke for meget sagt at det er spesielt 3 familier som har ydet Fram de største tjenester , nemlig Skovly, Hytten og Holmøy, Hans J. Skovly har vært formann i tilsammen 7 år. I de første årene, da Fram ikke hadde noe lokale, stillet han stadig sitt hjem til disposisjon og han har alltid hatt et våkent øye for lagets trivsel.

De fleste foreninger har lett for å utnevne et æresmedlem, men slik har det ikke vært i Fram. Bare en gang har det hendt og mannen ble Hans J. Skovly.
Frams store leder fra den siste 25-årsperiode er Gunnar Holmøy, som har vært formann i 12 år. Men man har inntrykk av at han også i de år han ikke hadde formannsvervet ofte hadde en finger med i spillet. Han var jo revisor i mange år, og når det gjaldt en stor sak ble han ofte rådspurt. Oliver Holmøy arbeidet mere i stillhet men han hadde den tiltro til laget og ungdom- men at han flere ganger i vanskelige situasjoner hjalp laget
Økonomisk, direkte og indirekte. Og de mange fra Hytten familien har hørt til laget helt fra starten, og gjort godt arbeide.

I jubileumsåret står Fram sterkt. Det er nok en liten bankgjeld, men så er også lagets forsamlingshus i førsteklasses stand, helt oppusset og komplett utstyr så vel på kjøkken som ellers. Huset er fullverdiforsikret for 220000 kroner. Fram har aldri fått noe bidrag, men har klart seg selv, og har endog gitt bort penger til veldedige formål. Medlemstallet er beskjedent. Det har variert sterkt i årenes løp.

Årsmøtene med valg er’ gjennom årene holdt til forskjellige tider. Det første valg foregikk i januar 1905, senere ble det holdt årsmøter i november, men siden Fram gikk inn i Vestfold Ungdomsfylking, ble det holdt årsmøte ifølge V.U.F.s bestemmelse i april måned.

I denne fortegnelse over lagets formenn gjennom årene, er de nevnt for det år de har fungert i flest måneder. Er en mann valgt til formann i november er han oppført som formann det følgende år, idet det er da han har fungert. Er han valgt i april er han oppført som formann for dette året.